 |
 |
|
 |
 |
Her følger både nye og gamle jakthistorier slik jeg har ført det i pennen. Scroll nedover siden for flere historier. De nyeste ligger øverst.
Dette er ett lite referat fra en 8-dagers tur på rådyrjakt høsten 2009. Da anså jeg og Hugo at Ares og Thyra var klar for en en skikkelig ukestur! :)
Jeg og Hugo hadde flotte dager i stort sett ufyselig vær, men hva gjør vel det når bikkjene fungerer og losen klinger ofte og heftig? Vi hadde 25-30 loser omtrent, hovedsaklig for Ares og Thyra, men også søstra Tinka var med og fikk prøve seg. Hun var mindre rutinert enn sine to søsken, men viste gode takter i skauen etterhvert, og presterte til slutt en 30 minutters harelos og en 45 minutters rådyrlos.
Vi hadde kort for tre dyr, kjøttmengden hjem spiller mindre rolle enn kosen og losen med bikkjene. Vi fikk skutt de tre dyrene, to for Ares og en for Thyra. Dette var de to første rådyrene til Ares! For å si det sånn, han behøvde det vel ikke i utgangspunktet, men nå har han full tenning!
Ares sitt første
Det første dyret ble felt for han etter en 20-minutters los som turet veldig fint, og rådyret eksponerte seg flere ganger. Hugo fikk det på fint hold, og geita datt etter et kort utras.
Etter utvomming, kaffe og litt innmat til Ares, så slapp jeg han på nytt. Han var ikke tungbedt for å si det sånn, og etter et par runder i området stakk han opp på den høyden han tok ut geita og hentet et nytt dyr. Dette loset han på i 50 minutter, og det var nære på at det også ble felt. Men rådyrjakt er jakt, og rådyret kom seg unna. Sannsynligvis hoppet det over gjerdet til naturreservatet like ved, og Ares fikk tap og ble blåst inn på fløyta fra rundt 400 m avstand.
Lang innkalling
En annen dag gikk han i godt over timen på rådyr i samme området, Ares hang på over grøfter, gårdstun og asfalterte veier, der losdyret stakk inn i et annet reservat. Jeg hadde lånt Astro av Torleif (tusen takk for lånet! ), og så han i los 30 sekunder bak et rådyr. Jeg hadde vinden i ryggen og kremtet klar storstemmen, og blåste i fløyta og et skikkelig "kaillkauk"!
Ei forundra bikkje bråstoppa på en haug midt i losen og så i min retning. Jeg veiva med armene og blåste igjen, og godbisken la av øyeblikkelig, leita seg til et hull i gjerdet og kom inn til far! Avstanden til bikkja var ca 700 meter, ikke verst å få bikkja av full los da!
Langt preludium, kjapp finale
Det neste dyret for Ares ble felt etter 1,5 times søk uten å finne dyr. Pga mange jegere og intens jakt trakk rådyra helst til fjells og ble vanskelige å finne på flatene.
Like før vi var i ferd med å gi opp hørte jeg han begynte å småklynke på en fot, og uttaket eksploderte formelig i skauen 30 meter unna meg. Jeg stod ved en åkerkant, og like bortafor meg kom geit og bukk sprettende ut på åkeren. Ares fløy over ei to-tre meter bred grøft (spenstig liten tass), og ga flatt jern over åkeren mot de to rådyrene som stod 50 meter utpå og så på han. Da Ares var 10 meter unna skilte dyrene lag, bukken til høyre og geita til venstre. Han valgte geita.
Ares, etter denne turen døpt "Speedy Gonzales", la over i svingen på åkeren som en MC på roadracingbanen og kobla inn turboen. Det er det sykeste av fart jeg noengang har sett av en basset!
Geita kom på Hugos strategisk anviste post, og falt rett ned i skuddet på fint hold. Pga avstand og kupert terreng tok det litt tid før vi kom på fallet, og der satt Ares fornøyd og gomla på rådyr!
Speedy Gonzales hadde også en oppvisning i fart i los på hare som jeg fikk festa på film, han må være Norges kjappeste petit!
Ares med sitt første krediterte rådyr. Stolt gutt!
Vi dro torsdag og jaktet fredag og lørdag. Vi var fire mann, tre petiter og en dunker, standard oppsett for masse spenning og moro! 10-15 cm snø oppå et seigere snølag som bikkjer og delvis folk fløt oppå. Perfekt!
Fredag var været bra fra morran, utpå dagen begynte det å snø heftig. Ares fikk rådyrlos, men jeg fikk han av etter fem minutter. Rådyra skulle få gå i fred nå!
Nytt slipp da snøværet satte inn for alvor. Virka egentlig som vitringa ble bedre nå. Ares fikk etterhvert ut en hare, og det turet veldig fint i området. En hare ble påskutt med bom som resultat, og Ares skifta loshare (den endret kanskje lukt, hender bikkjer slutter å lose eller skifter losdyr ved smell) og fortsatte etter et kort opphold. Etter en time los kom haren lagelig til i en lysning og ble felt av Stig Tore. Alle fire bikkjene hadde los denne dagen, artig!
Skjev rådyrlos Lørdag opprant med strålende sol, rene påskeværet og en vindtrekk som ikke var for ille. Ares startet på morgenen med nok en rådyrlos som gikk en ti minutters runde før den nærmet seg oss. Vi så rådyret først, og halvminuttet etter kommer Ares laaangt ut på høyre flanke i full los på overvær, kanskje 50-100 meter til side for rådyret pga vinden! Pussig syn! Da han var et par hundre meter unna blåste jeg han av siden vi var enige om at rådyra skal få gå i fred.
Ares fikk en ny runde på hare som han holdt i en times tid før jeg blåste han inn. Vi hadde da flere bikkjer som ville dele siste jaktdagen!
Thyra ble sluppet i en annen del av terrenget og nøstet opp en hare som turet veldig fint i en liten granskog. Haren ble felt med et kjapt skudd på en trang post av eier Hugo. Spennende og flott jakt!
Det dro seg mot lørdag ettermiddag og vi måtte kjøre litt for å finne urørt terreng. Der er det mindre hare, men sorten finnes. Cita ble sluppet, men fant ikke fot fersk nok. Hun ble koblet, og Ares skulle igjen få sjansen.
Heftig harelos
Dette skulle bli den heftigste, mest innholdsrike harelosen, kanskje los noensinne, med Ares. Han brukte kanskje en halvtime ute før han fant et spor verdt å følge, og kl 1645 smalt losen igang. Det gikk rett ut en kilometer som et rådyr, men jeg sjekket strengen og så det var hare. Lenger framme i terrenget tura de fint nede i en trang dal. Det tok tid for oss å nå fram, men vi hadde full kontroll med Astroen Ares lånte. To av oss kom i posisjon til å følge losen, som delvis gikk i tett sitka-gran ingen mann kan trenge gjennom. Dødsspranget Da skjedde det utrolig merkelige som jeg nok aldri vil glemme så lenge jeg lever! En biløper kommer i full sprint ut av granskogen og løper rett utfor en 10 meter høy klippe og nedpå et islagt vann! Det er det sykeste synet jeg har sett, haren strakte bare bena foran seg og landet, i følge sporene (nedslaget ble skjult for meg av bjørkeskog), fjærmykt i snøen på isen ca 5 meter ut fra klippen. Så løp den vekk uten mer dikkedarer!
Ares loset videre på sin hare, som bestemte seg for en ny langsprint på borti en kilometer. Over en høy, bratt ås, og ned dit vi hadde jaktet tidligere på dagen. Der begynte det å ture igjen. Vi fulgte på, en mann til fots i fall det skulle komme tilbake igjen, resten kjørte rundt i bil. Mørket begynte å falle på. Haren vant Ares gikk nesten to timer uten tap på denne haren, og lot seg villig kalle inn på 200 meters avstand i granskogen. En rød strek rett til meg på Astroen. Han tilbakela 7,3 km med en snittfart på 4 km/t og toppfart 14 km/t i snø og kupert terreng.
Ares hadde fortjent denne haren, men det ble for mørkt til å skyte. Har bare én ting å si: En rå los som var en jaktsesongs slutt verdig!

Sporloggen fra den siste losen til Ares.
Jakt med Ares januar 2009
Vi rusler langs åkeren mot enden, der granskogen kommer ned i en spiss. Petit basset Ares har løpt flere timer tidligere på dagen, men er ivrig på mer. På venstre side går en rygg parallellt med åkeren, en rygg vi senere kaller for Aresåsen!
Det er blitt ettermiddag, men vi tar sjansen på at bikkja klarer å finne en harefot likevel. Vi har kanskje et par timer dagslys å gå på. Det er forholdsvis bra med hare her, og Ares søker oftest villig ut, så kanskje...
Ares er 1 ½ år gammel, og har i likhet med søstrene sine vist stor jaktlyst, både på rådyr og hare. Rev har jeg ikke prøvd han på ennå. Jeg har av praktiske grunner valgt å jage han inn mest på hare, gode rådyrterreng er ikke like tilgjengelige. Dessuten så skal han da, etter boka, lære seg å bli spornøye.
Kjapt uttak
Ved åkerkanten hemper Stig Tore og jeg av oss stolsekkene. Jeg slipper bikkja der, ser hvordan han løper litt fram og tilbake langs saugjerdet før han bryter seg gjennom. Vi har trent på slike gjerder siden han var valp, så han kan dette.
- Innen 36 sekunder skjer det noe, sier jeg halvt i fleip til Stig Tore mens jeg lemper fram kopp og kaffetermos. Jeg hadde ikke før sagt det før det kommer et par støt inne i tetta. - Du mente vel 15 sekunder? flirer Stig Tore, og vi blir sittende og glise.
Ares støter ennå et par ganger, tydelig han har foten nå, det går i åssida den veien vi kom. Brått er haren på beina, losen gjaller mellom åsene, en ivrig hyllest til den jaktformen vi digger så inderlig! Vi glemmer kaffen foreløpig og trekker litt utpå åkeren for bedre å kunne følge med. Helt nede ved gjerdet mot åkeren 300 m borte ser vi haren hoppe inn i granskogen og vinkle opp åsen. Ares er 30 sekunder bak, og følger haren på meteren. Haren begynner å ture oppi åsen og vi ser den ikke mer, bare Ares sin tette, ivrige losføring forteller oss hvor løypa går.
Jeg har aldri slutta å forundre meg over det kraftige losmålet på en såpass liten hund! Jeg tok han i å rampe på en 15-spirs elgokse i høst, den digre elgen med den lille bikkja bak, måtte bare flire! Fikk stoppa han så og si i uttaket da, og fortalte han at dette var fy-fy. Har ikke hatt elglos etter det... Men nå er det hare det gjelder!
Gaul over åkeren
Etter et kvarters tid begynner vi å bli ivrige og vil stille innpå. Vi går forsiktig opp i åsen mens losen er på vei fra oss. Vi finner en perfekt lysning å postere ved. I mellomtida går selvfølgelig losen ned, og ut på åkeren. Haren krysser åkeren mot neste, parallelle ås, og Ares får øye på den. Hvilket gaul! En helt sinnsyk skriking fra bikkja, vi blir stående og flire av spetakkelet!
Vi blir stående, og etter en runde i naboåsen kommer losen tilbake. Brått ser vi en hare nederst i lysninga! Den setter seg på gresset med ørene rett til værs. Ares nærmer seg, og haren trekker vekk, utenfor skuddhold. Men Ares loser ufotrødent en annen vei, biløper! Litt senere, nok en hare observeres ovenfor oss denne gangen, men heller ikke det var losharen. Det var da svært....
Ble det treff..?
Plutselig kommer en hare løpende opp lysninga, og denne gangen er vi klar! Jeg filmer det hele, Stig Tore står stille, venter til haren har passert før han hever hagla. Bang... bang!
To skudd, men haren fortsetter opp en sti og blir ute av syne få sekunder etter det small. Vi ser litt rådville på hverandre. - Du traff, gjorde du ikke? spør jeg. Stig Tore mener han gjorde det. Så kommer Ares losende opp lysninga, han ligger ett minutt bak haren nå. Han nøler ikke, følger på opp der haren forsvant. Vi rusler etter, og jeg kobler bikkja. Haren viser seg å ligge bare 15-20 meter fra skuddstedet, og fangsten er berga!
Og bikkja? Etter tre kvarter harelos var han sulten på mer, og rakk los på to harer til før dagslyset svant. Ei herlig bikkje, og en god dag i skogen!
PS: Videoen, som bildet er hentet fra, kan du se på videosiden:)
Haren fikk banesåret av Stig Tore, selv om den ikke viste tegn til å bli truffet.
Nå er det mange år siden, men minnene sitter som spikret. Det var den gangen jeg skjøt mine første rådyr, og ble frelst på dette viltet.
Midt i oktober gjorde jeg høstens tredje forsøk på rådyr. Tidligere hadde det bare blitt med sjansene under bukkejakta, grønn som jeg var med denne jaktformen og viltet. Dagene før hadde det snødd kraftig, men det klarnet opp ved ankomst fredag kveld. Morgenen etter var terrenget gjennomtråklet med rådyrspor! Så ferske spor, og så mange bare i løpet av natta... Det lovet godt!
Den første dagen gikk med til posting og et par drev, med et vellykket skudd for jaktkompisen. Han felte et kje på ca 30 meters hold med sin .223-kaliber Sako. Etter litt leting i skogbrynet fant vi det, og gleden var stor. Selv begynte jeg å bli en smule pessimist... Men skumringstimen skulle utnyttes!
På kveldspost
Jeg så meg ut en velbrukt rådyrsti i kulturterrenget ikke langt fra et gårdsbruk. To åser med skog på hver side av dyrket mark med halvhøyt gress under 15 cm snø. Ute på jordet lå det noen hvite rundballer. Selv var jeg ikledd hvit camo fra topp til tå, selv finlandshetta og vottene var hvite. Skulle kanskje teipet rifla hvit også... Men det fikk briste eller bære.
Jeg satte meg ved rundballene på en krakk og ventet... Det var blikk stille, kaldt og klart. I skogen kunne jeg fort høre kvistknekk. Det kortet ned ventetiden! Plutselig så jeg to rådyr som jumpet over jordet 300 meter unna, på vei fra den ene åsen til den andre. Blikket ble skjerpet, hørselen var fintunet på enhver lovende lyd.
Så, før jeg skjønte noe, "vokste" det opp et rådyr 30 meter fra skogkanten, drøye 100 meter unna. Jeg måtte nesten gni meg i øynene i halvlyset, var det mulig? Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne ikke skyte. Det lå bygninger nesten i siktelinjen 4-500 meter bak, jeg måtte vente.Rifla hadde jeg tidligere bare brukt på småvilt med gås som det største, men jeg visste at den dugde mer enn nok, bare jeg holdt hodet kaldt. .30-06 holder på et skarve rådyr...
Pinefull venting
Jeg visste jeg hadde ammo i kammeret, og sikringen var ikke frosset i kulden, sikkert 6-7 minusgrader nå. Jeg kikket forsiktig fram i sprekken mellom toppen av to rundballer, våget nesten ikke å puste. Dyret begynte å beite, merket ikke mitt nærvær. Trekken stod fra dyret og mot meg - perfekt.
Det gikk et kvarter. Rådyret sparket vekk snøen og slafset i seg ennå grønt gress. Det avanserte sakte på tvers av meg, holdet det samme, 100 meter, kanskje litt mindre. Endelig, der luntet dyret 30 meter fram og jeg hadde klar bane. Saaakte fikk jeg heist opp rifla, lagde minst mulig profil av det brune treverket, kolben skled på plass, og der lå jeg plutselig med fjellstøtt anlegg mot rundballen med trådkorset plantet i bogen på et rådyr.
Ubeskrivelig
Smellet kom ulidelig høyt og overraskende, et par kråker lettet skrikende i skogbrynet, ekkoet rullet som torden gjennom det stille landskapet og utover sjøen. Den eneste som ikke hørte drønnet var rådyret. Det ble slengt sidelengs der det var, sparket litt i snøen og falt til ro. Jeg kunne nesten ikke tro det, mitt første rådyr var et faktum!
Jeg klarte å rulle meg en røyk som mest lignet en klarinett og satt der og filosoferte og bare opplevde. Jeg sjekket rifla. Jeg hadde faktisk ladd om og sikret uten å registrere det - bra. Så fungerte iallfall noe inne i skallen på en nydøpt rådyrjeger.
Jeg ventet et kvarter. Jaktkompisen kom kjørende, jeg registrerte at mørket var i ferd med å innhylle terrenget. Han hadde hørt et smell. - Det ligger et dyr der borte, kunne jeg opplyse, ikke så rent lite stolt. Han gliste, og sammen ruslet vi bort. Jeg skrittet opp 90 meter og så at treffet var perfekt; gjennom bogen og begge lungene. Det var ei ganske stor gjellgeit, slaktevekta viste seg senere å være over 20 kg.
Nye sjanser
Neste morgen innfant jeg meg på samme flekken lenge før det ble lyst. Samme fine været, men trekken var fra vest - kanskje en ulempe. Sakte kom skytelyset og jeg så meg om i alle retninger med rolige bevegelser. Brukte kikkerten flittig. Plutselig så jeg et par umiskjennelige ører i silhuett mot horisonten. Rådyr! Det kom fra sørvest, og nærmet seg meg bakfra! Og ikke i komplikasjon med vinden heller. Jeg så at dyret var usikker og på vakt. Jeg satt uheldigvis på feil side av rundballene. Hvordan skulle jeg klare å snu meg for å kunne skyte? Der jeg satt på krakken var knærne låst mot rundballene, og jeg måtte snu meg 270 grader motsatt vei. Dyret nærmet seg, stoppet opp. 150 meter nå. Det ruslet mot meg, stirret beint på meg, stoppet. Ørene stod som periskop i min retning. Likevel ruslet det nærmere, kunne sikkert ikke bestemme menneskefiguren hvitt mot hvitt i det svake lyset. Men rifla var bekmørk... Jeg holdt den inntil kroppen mens jeg roterte sakte på baken. Jeg kom så langt at jeg var i ferd med å heve rifla da rådyret 60 meter unna sprang med spretne hopp mot skogkanten og tryggheten.
Jeg fulgte det med kikkertsiktet, kanskje det stoppet ved skogkanten 80 meter unna. Men nei. Jeg pustet ut, følte det ikke som noe nederlag i det hele tatt. Rådyr skal jo liksom være noe av det skyeste som fins!
Lykken står den tapre bi
Som et sjokk blir jeg klar over en bevegelse bare sekunder etter at det første dyret sprang unna. En skygge, noe mørkt mot det hvite. Jeg fryser fast i sittestillinga, prøver å vri øynene ut av øyehulene og til siden for å se bedre. Et kje, ganske stort, står og beiter på jordet 50-60 meter unna, bak ryggen min! Ikke noe hjelp i rundballene denne gangen heller, her må jeg gjennom nok en tvilsom snuoperasjon, bare andre veien! Jeg kunne gråte hvis jeg hadde en skulder å hulke mot, men det hadde jeg jo ikke. Dyret er ofte opp med hodet og speider, tydelig på vakt. Det registrerte sikkert kompisen som sprintet inn i skogbrynet på motsatt side. Jeg trekker pusten dypt, venter på at rådyret skal snu rompa til meg og beite.- Der! Mens rådyrhodet er opptatt med å røske gress snur jeg meg kjapt og stille helt rundt samtidig som jeg hever rifla i bevegelsen. Nå er det jeg som har overtaket! Dyret spretter nervøst ti meter bort, men stopper med breisida til.
Varige øyeblikk
De to sekundene var alt jeg behøvde, trådkorset fant plassen sin, og skudd splintret igjen stillheten. Rådyret spratt en meter i været på strake ben, hjertetreff, og det la ivei med lange hopp mot åsen 120 meter unna. Jeg ladet og fulgte dyret, våget å vente og se. Jeg visste det var et godt skudd, men var klar til å skyte hvis det ikke viste tegn til å falle. Der terrenget steg bratt opp lia steilet plutselig rådyret og falt baklengs. Jeg jublet inni meg, men hvisket ut bare et stille "yess!". Jeg feide all forsiktighet til side og løp mot dyret i snøen der borte. Jeg så at dyret hadde pumpet sin røde livsvæske for hvert sprang bortover, og kunne ikke begripe at det klarte å løpe 60-70 meter. Senere viste det seg at skuddet traff ganske lavt og at kula kløvde hjertet i to. To rådyr på ei helg, og hvilke opplevelser! Der og da var jeg solgt, døpt på ny som rådyrjeger.........

Den som sover skyter ikke!
Det er Murphys Lov som slår til. Er det 1 % sjanse for at noe går galt, så er det 99 % sikkert at det gjør det... Noe denne historien fra en slags gåsejakt beviser :)
- Klokka e to, vi e no heilt tåpen! Kunne ikke annet enn å flire og si meg enig med Hugo. For meg var besøket her ute det aller første, og forventningene til gåsjakta 10. august temmelig store. Jeg og Hugo postet i "Borgen", en ypperlig plass som krevde minimale forbedringer for å bli perfekt skjul mot innflyvende gjess.
Det var altså helt idiotisk tidlig, men ikke for tidlig når jaktiveren sliter i kroppen, og vi var klare som egg. Gjessene ville selvfølgelig ikke røre på seg før flere timer senere, men vi hadde underholdning i rypesteggenes spill rundt oss mens vi inntok kaffen fra termosen.
I syv-tida kommer flere gjess på vingene, og jeg plukker fram lokkefløyta. På åkeren nedenfor oss har vi to dusin lokkegjess, og håpet er å dra noen fugler innen synsvidde av disse. Med riktig låt er det mulig å få fugler til å endre kurs på nesten en kilometers avstand, og gjessene kom mot oss.
Likevel; det varte og rakk før vi fikk fugl på godt skuddhold. Riktignok var det noen flokker som tok en sveip over lokkefuglene, men hva hjalp det når de var 100 meter unna oss? Vi hadde selv valgt å poste oppe på åsen for å få bedre utsyn.
Endelig ildgivning
- Nei dæven han sailte, no kjæm det gås, det e ailltså brennsekkert! Hugo er skråsikker; fra sør kommer et par-tre fugler lavt over åsen på motsatt side av åkeren, og de flyr lavt! Med bare nesetippen over kanten følger vi med, og spretter opp med det samme fuglene er 15-20 meter unna.
Kanonaden, som selvfølgelig var rettet mot én og samme fugl (salige Murphy pleier å ordne det sånn), resulterte i flapp-flapp-kræsj ned i den glisne småskogen. En time bruker vi på å lete etter gåsa, den må ha funnet det berømte hølet i jorda. Hadde det ikke vært for Hugos uslitelige stahet hadde den vel ligget der ennå.
Den støkkes opp temmelig vinglete og med dårlig løft nesten et par hundre meter unna der den styrtet, bare lettere vingeskutt. Det freser i undervegetasjonen av de få haglene som ikke treffer gåsa når Hugo gir den banesåret. Så langt, alt vel. Vi begynner å bli trøtte, og praten stilner. Klokka drar seg mot ni, og vi angrer en smule på at vi ofret nattesøvnen. Ikke er det mer kaffe heller, og sola steiker ubarmhjertig allerede.
Sanndrømt
Hugo sovner først. Mumler noe om at jeg har vakt, før jeg også siger inn i en drømmeverden full av gigantiske gåseflokker. Så mange er de, at de høres på lang avstand der hordene nærmer seg oss. Ja, det hele er riktig så troverdig. Jeg kan til og med høre vingesusene, og en femhester nede ved holmene.
Brått og ubarmhjertig slår det meg: Jeg drømmer ikke! Det er gås på vei, og veldig nært! Jeg kjemper meg opp i sittende stilling, sliter med gangsynet og prøver å rope til Hugo, men munnen sover ennå og klarer ikke annet enn et grøtete blabb-blabb!
Han våkner uansett av et par høylytte og ertende gakk fra fjærkreene. Han drar lua vekk fra ansiktet der han ligger på ryggen, og stirrer rett opp i de lyse, runde og fristende bukene på 10-12 gjess som stryker over oss i mindre enn ti meters høyde. Vi klorer vilt etter haglene, men det er selvfølgelig fånyttes. Gjessene er pokkerivold før vi har funnet ut hva som er bak-fram på skytejernene.
Hugo ruller seg opp og gløtter på meg. - Sa ikkje eg nåkka om at du skuill hoill vakt??
|
|
 |
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|